mandag 9. januar 2012

RESPEKT....

Respekt er et flott og stort ord.Det er et ord som knytter seg til mye.
Respekt for verden,naturen,dyr ,mennesker og ikke minst seg selv....Her har jeg litt og jobbe med merker jeg.
Det er ikke vanskelig å føle respekt,ærefrykt og stor beundring for mennesker rundt seg.Så hvorfor er det da så vanskelig når det kommer til en selv.
Er det fordi det ligger i oss sørlendinger at vi ikke skal tro vi er bedre en andre....nei det er nok ikke så enkelt.Og det handler jo ikke om å være bedre en andre,men bra nok som man er.

Etter noen år som syk og uten mulighet til å henge med i arbeidslivet,sosialt eller i familielivet er det lett å være utilfreds med det livet man har.For man vil jo så mye mere,Iallefall vil jeg det.Jeg vil jo være hverdens beste mor,samboer,venn og en ressurs i arbeidslivet.Jeg ønsker å ta del i hverdagslivets kjas og mas,være en person som står på,ha mulighet til å stelle istand koselige sammenkomster,ta med ungene på aktiviteter ol.Men det går ikke alltid.Og dette kan være så innmari vanskelig og akseptere.og det hjelper så lite hvor mye jeg vil det går ikke.


Det er så vanskelig å respektere at kroppen min ikke vil nå.Det er vanskelig fordi jeg så gjerne vil ,men vel så vanskelig vil overfor andre.Jeg vil prestere overfor andre.Jeg vet jo at jeg gjør alt som står i min makt for å bli frisk,jeg prøver alt jeg kan og enda litt mere.......Men skjønner andre det.Burde jeg ikke ha så mye respekt overfor kroppen min og meg selv at jeg ikke bryr meg om hva andre tenker eller hva jeg tror de tenker.
Jo men det er så vanskelig.Isteden tar jeg meg i å forklare og unnskylde meg i samtale med andre mennesker.livredd for at de ikke skal tro at jeg prøverRedd for at de  skal tro jeg IKKE er syk ,at jeg bare er lat .Jeg legger ut om alt hva jeg prøver og om hvordan jeg har det,til det kjedsomelige for de som hører på.
hvorfor gjør jeg det egentlig,jeg vet jo selv at jeg er syk og hvor mye jeg prøver å bli frisk .Er ikke det nok.Jo innerst inne vet jeg jo at det er det.Men det er alle disse forventningene da,di kritiske blikka,spørsmålene,osv.Men desto mere det at jeg er redd for hva folk tenker.Jeg er så redd for å ikke være god nok for andre.Det er jo så dumt men det blir vel sånn når man ikke egentlig er fornøyd med tilværelsens tilstand.Det er manglende styrke og tro på seg selv.Manglende evne til å aksepter at det faktisk er sånn ,og respektere det.Manglende evne til å si SÅNN ER JEG OG SÅNN ER  DET.

Det blir så vanskelig å være fornøyd med de små tingene når man hele tiden ønsker noe mere.jeg har mye å hente på å sette meg ned å tenke noe fikk jeg faktisk til idag.samt og tenke på hva posetivt som har kommet ut av denne situasjonen min.FOR DET MAN IKKE DØR AV BLIR MAN STERKERE AV.
Det finnes noe posetivt i det meste,av og til må det bare gå litt tid før man ser det.eller man ser det ikke før man har kommet seg videre.
Det er sånn for meg og,det har kommet mye posetive endringer ut av dette.I mitt forsøk på å bli frisk har jeg endret på mye.Sluttet å røyke ,går tur stort sett hver dag,lagt om kosten og blitt beriket med mange gode erfaringer gjennom møte med mange alternative behandlinger.Jeg er ikke lenger det samme menesket som før jeg ble SYK.Klisje kanskje men sant.Så når jeg en dag er i full funkjson igjen,vil jeg da huske å respektere det kroppen har lært meg.
Vil jeg ,huske å ta vare på kroppen og helsa.Huske å se andre som sliter FOR JEG ER IKKE ALENE OM DET.Vil jeg være ydmyk overfor deres situasjon.Huske å støtte opp om andre som kjeper mot å bli frisk,kjemper mot helsemyndigheter,nav og andre instanser so gjør veien enda tyngre å gå.Og ikke minst huske å sette pris på de små ting i livet .Hverdagens magi.Der er vel det som blir vanskelig når man er tilbake til den normale hverdagen.

Det er med ærefrykt jeg ser på programmet uten grenser.De har sett muligheter isteden for begrensninger.De kjemper seg videre tross motgang.De står på og kjemper hver dag.For slike mennesker føler jeg ikke annet en stor Respekt.

Det viktigste av alt er alikevel HÅPET.Det kan ingen ta fra en .Så lenge det er håp er det muligeter.Og jeg lever i håpet og sikkerheten at en dag snur det.Ikke så fort som jeg ønsker men sakte men sikkert.....
en dag.....
KLEM

4 kommentarer:

  1. Hei Liljeblomst. Det var så fint skrevet dette her om respekt. For det samler opp mange av de problemer vi som er langtidssyke sliter med. Ikke slutt med å ha respekt for deg selv og kroppen din. Om folk rundt deg tviler nå, så vil de sakte forstå at det ligger noe i din standhaftighet. Din egen respekt speiler seg også i andre. Når du tar inn over deg din egen sykdom, som kan ta litt tid, vil de andre følge etter. Og om ikke så er de ikke modne til å se utover sitt eget liv og erfaringer...som du selv også berører i teksten din. Denne sykdommen lærer oss også noe om hvordan vi kan opptre overfor andre senere i livet, evt hvordan vi selv har vært overfor andre som har vært syke før..

    SvarSlett
  2. takk for fine ord Hege.Du som meg vet jo godt hvordan hver dag er en liten kamp,med seg selv,helsen og andre rundt en.Men vi skal stå an av:)

    SvarSlett
  3. Veldig godt skrevet. Vet jo godt hvordan hverdagen som svimmel er,- og de som ikke har prøvd det ANER ikke hvordan det er. Krysser fingrene for deg. Jeg blogger også, så jeg legger deg til blandt de jeg vil følge,- hvis det er greit? Nina.

    SvarSlett
  4. takk for fine ord nina.koselig blogg du har også,legger deg til jeg.

    SvarSlett